God morgen dere ♥ Nå sitter jeg på gulvet på lekerommet, og gleder meg over to små som leker så fint sammen. Det er så gøy å se på de to, som får mer og mer glede av hverandre ♥
Det begynner å bli lenge siden jeg først delte med dere at jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte. Nå vil jeg gjerne fortelle dere hvordan det har utviklet seg, og hvor jeg er nå. Les gjerne det første innlegget HER. Jeg hadde gått i et par år og følt meg unormalt sliten og trøtt, samtidig som jeg tenkte at det er normalt å være så utslitt når man har små barn. I tillegg til å føle meg sliten, har jeg også en veldig sensitiv kropp, som samler vann i armer, legger, føtter og hender, og som “blåser opp” ansiktet i perioder hvor kroppen får alt for lite søvn, hvile, og gode rutiner.

Når legen fortalte meg at jeg hadde lavt stoffskifte (og ikke bare litt lavt, men så lavt at det ikke var målbart!), viste jeg med en gang at det var “min feil”. Når jeg sier min feil, mener jeg ikke at jeg skal klandre meg selv for det, men jeg vet at det er det levesettet jeg har hatt de siste årene som har forårsaket det. På mange måter har jeg levd veldig sunt, med bare sunn mat, mye yoga, og et positivt syn på livet. Men jeg har også utsatt kroppen min for alt for mye stress. Stress i form av lite søvn (ofte 4-6 timer ikke-sammenhengde-søvn hver natt), for lite tid til å bare puste og hvile, uregelmessige måltider (sunn mat, men ofte med lang tid uten mat, fordi tiden bare ikke strekker til), og inni meg har jeg hatt mang bekymringer, psykisk stress, og ofte uro i sinnet.

Jeg føler meg veldig heldig som tross alt hadde klart å opprettholde en så sunn livsstil gjennom de årene jeg gikk med lavt stoffskifte (antagelig utviklet det seg fra rundt den tiden jeg ble gravid med lille datter). Jeg husker legen sa at jeg “egentlig skulle være sengeliggende og iskald”, for kroppen var virkelig dårlig. Men slik hadde jeg det aldri. Jeg har alltid vært aktiv med barna, fulgt deres døgnrytme med altfor tidlige morgner, og høyt energinivå. Jeg har bare hatt barnepass når jeg selv har måttet jobbe, og har følt at det har gått veldig fint. Men jeg har vært SÅ sliten.

Så da legen ville sette meg på levaxin med det samme, og det skulle jeg bruke resten av livet, viste jeg med en gang at det ikke var for meg. Jeg forstår ikke hvorfor ikke leger graver mer, og prøver å finne årsaken til en sykdom istedenfor å bare skrive ut en resept. Det irriterer meg skikkelig.

Jeg ble sykemeldt 80%, og jeg tror faktisk det er hovedgrunnen til at jeg kunne bli frisk igjen. Endelig fikk jeg tid til å hvile. Etter å levere barna i barnehagen, gikk jeg hjem og sov 1-3 timer hver eneste dag. Jeg var utslitt, og det var så godt å sove. Å gå tur i frisk luft gjorde jeg så mye jeg kunne, og yoga fortsatte jeg selvsagt med hver dag. Jeg prøvde også å spise mer regelmessig, og prioritere å sette meg ned å spise (istedenfor å bruke tiden barna satt i ro og spiste, til å få unna husarbeid). Helt ærlig slet jeg, og sliter jeg fremdeles, med å spise ofte nok. Jeg er ikke kjempeflink til å kjenne på sultfølelsen, og har alltid så mye å gjøre, og synes liksom det å sette meg ned å spise (spesielt når barna er i barnehagen) er litt “bortkastet tid”. Dette jobbes med.

Jeg tenkte mye på å endre på kostholdet mitt. Veganer er jeg i hjertet, så det vil aldri endres på. Men jeg leste mye om fordelen med å kutte ut karbohydrater når det er betennelse i skjoldbruskkjertelen, slik jeg hadde. Jeg vurderte å kutte ut all frukt og søtninger (som lønnesirup og kokossukker), siden det er de kildene jeg har til karbohydrater i mitt kosthold. Men jeg gjorde aldri det. Jeg trives så godt med maten jeg spiser, og trodde heller ikke at frukt og mørk sjokolade var hovedgrunnene til stoffskifte-tilstanden min. Så jeg har fortsatt å spise som før (bortsett fra at jeg stadig prøver å spise med jevnere mellomrom).

Jeg fikk også hjelp av han jeg jobber for på helsekostbutikken. Han er homopat, og utrolig flink og har lang erfaring. Jeg møter stadig vekk mennesker som har fått hjelp av han, og har blitt friske av både det ene og det andre. Jeg har mange i min omgangskrets som mener homopati bare er tull, og at man blir frisk av placebo-effekt. Men jeg tenker slik; hvis man blir frisk av å tenke seg frisk (placebo-effekt), er ikke det det aller beste som kan skje? Nå tror ikke jeg at homopart-midlet jeg brukte gjorde meg frisk alene. Jeg tror først og fremst hvilen hjalp kroppen opp igjen. Men jeg tror absolutt at det var en viktig del, og at det i det aller minste ikke skadet meg.

Så. Nå er jeg altså frisk. Blodprøvene er helt normale igjen, og skjoldbruskkjertelen virker slik den skal. Siden nyttår har jeg jobbet mer normalt, ikke 100%, men passe mye. Jeg må legge til at jeg tror jeg er et menneske som reagerer ganske kraftig på hormon-ubalanser, og at selv om jeg er frisk nå, betyr ikke det at jeg er “kurert” for alltid. Jeg ser på dette som en liten lekse for meg selv. Jeg må passe bedre på meg selv. Som sagt jobber jeg stadig med å prioritere mine egne måltider. Søvn og hverdagen generelt har ikke jeg full kontroll over, og jeg tenker at disse årene når barna er små er det bare slik det er. Jeg må heller prøve å finne roen i uroen (lettere sagt enn gjort). I hverdagen når barna er i barnehagen prioriterer jeg alltid en lang yogaøkt og “sitte-tid” før jobb. Barna har ofte lengre dager i barnehagen enn jeg er komfortabel med, slik at jeg skal ha mulighet til å gjøre husarbeid, istedenfor å stå til langt på natt med det. Det betyr så mye for meg å bruke tiden sammen med barna når de er hjemme, så da vil jeg heller gjøre husarbeid når de har det morsomt i barnehagen, enn når de er hjemme.

Dette er min historie og mine erfaringer. Jeg sier ikke at alle kan droppe medisiner og bli friske igjen. Men jeg mener og tror at kroppen er kjempeflink til å bli frisk, hvis den får muligheten. Samfunnet vårt er ikke akkurat lagt opp til at vi skal ha et lavt stressnivå, og stress skaper mange sykdommer. I mitt tilfelle viste jeg at dette var noe som kom fordi jeg ikke klarte å ta godt nok vare på kropp og sjel, og da var medisin helt utenkelig å ta. Og nå er jeg selvsagt så glad jeg valgte en annen vei, og at jeg slipper å være avhengig av medisin resten av mitt liv.
–

Nå skal jeg kose meg resten av dagen med barna. Vi har to fridager igjen før barnehage og jobb starter igjen, og de skal virkelig nytes. I dag håper jeg på en lang trilletur og mye tid ute. God dag til dere, og god påske videre ♥

9 Responses to “Slik ble jeg frisk fra lavt stoffskifte”