Hei fine dere. Jeg håper alle dere som leser her inne, holder dere friske og klarer å sette pris på den nye hverdagen- jeg tror den er her for å lære oss noe viktig. Jeg begynte å skrive innlegget, og skrev setninger om hvor gode våre dager er. For det har de virkelig vært. Jeg har hjemmekjære barn som foretrekker fri fremfor det meste. Og selv elsker jeg å ha de hjemme- selv om jeg tenker på perioder jeg er utslitt, med skrekk og gru. Jeg har hatt en drøm om å ha hjemmeskolen helt siden jeg var gravid første gang, og nå får jeg jo virkelig prøve meg på det. Og det går supert, det må jeg bare si. Vi har ikke noe strengt opplegg vi må følge, men vi har en økt etter frokost og en før middag, og resten av dagen er vi ute, eller lager mat sammen, leser en masse, og så får de se ganske mye mer på barneTV enn det de vanligvis gjør.
Men når jeg satt og skrev om våre fine dager som jeg setter så enormt stor pris på, fikk jeg en stor klump i magen. For meg er på en måte denne situasjonen bare en stor gave. Men så tenker jeg på alle de som har det så vondt nå. Jeg tenker på alle barn som har omsorgspersoner som ikke er snille, og som nå ikke får et lite pusterom i barnehagen eller på skolen. De som mister kontakten med de som vanligvis kan være trygge voksenpersoner. Jeg tenker på menneskene i flykningleirene, selvsagt spesielt Moria-leiren hvor alt er så ufattelig ille i utgangspunktet. Det er så vondt å tenke på, at jeg nesten ikke kan la meg selv tenke på det. Jeg pratet med eieren av vår lokale internasjonale butikk i dag, og fikk høre hvordan hans familie i hjemlandet har det nå. Viruset vil påvirke hele verden, men vi er så urettferdig heldige som bor i Norge.
Jeg tenker på de som virkelig kan bli syke hvis de blir smittet. Jeg er i utgangspunktet veldig lite bekymret for meg og barna, men i familien er det flere jeg er bekymret for. Både for sykdommen, men også for ukene eller månedene de må være mye alene.
Midt oppi dette, får jeg dårlig samvittighet for å glede meg over denne tiden. Samtidig tror jeg at alle vi som kan glede oss over denne tiden, burde gjøre det. Akkurat nå kan vi leve litt roligere. Vi kan bruke god tid med de aller, aller nærmeste. Eller ta lange telefoner med mennesker vi er glade vi. Vi har tid til å rydde litt i dybden, både i kjøkkenskap og i sjelen. Vi kan bruke tid i den friske naturer vår, håndskrive brev, og lage mat som tar lang tid (jeg anbefaler å lage en surdeigsstarter- jeg har fått helt dilla på å bake med det!).
Viruset fører med seg mye vondt. Men jeg tror det har kommet fordi vi, som verdensborgere, lever feil. Og da må vi prøver å rette på det.

Med det avslutter jeg dagen. God ny uke til dere.

6 Responses to “Det verdifulle livet”